AI lærer av nyhetene. Nå vil utgivere få betalt

Midt i den opprørte og begeistrede revolusjonen rundt kunstig intelligens utfolder det seg nå en mer subtil, men spennende debatt blant journalister og medieledere over hele verden: Hvis KI-systemer trenes på journalistikken vår, burde vi ikke da kompenseres for det arbeidet? Man kan kalle det debatten «Skylder KI for nyheter?».

Den foreslåtte løsningen som nå får fotfeste i politiske og pressekretser er kjent som «lovbestemt lisensiering». der AI-selskaper ville være pålagt å betale nyhetsutgivere hvis AI-modeller trenes på artiklene deres. Ideen er ikke lenger marginal, og har fått oppmerksomhet de siste månedene i ulike lovgivende og bransjekretser.

Så hvorfor nå? Nesten alle generative AI-modeller er trent på enorme mengder innhold fra nettet, milliarder av sider med tekst hentet fra internett. Ved siden av blogger og akademiske artikler spiller journalistikk en betydelig rolle i denne miksen. Nyhetsartikler, undersøkelser, analyseartikler, i bunn og grunn journalistenes daglige produksjon, brukes som en del av dataene som AI-modeller lærer av for å forbedre sin evne til å forklare konsepter og trekke sammenhenger.

Men for nyhetsorganisasjoner føles den dynamikken litt ensidig.

Tenk på dette: En journalist kan jobbe i uker eller måneder med å rapportere og samle informasjon, gjennomføre intervjuer, faktasjekke og skrive en historie. En redaktør redigerer, en advokat gransker, og prosessen tar betydelig tid og ressurser. Deretter trener en AI-modell på det arbeidet og produserer noe lignende i løpet av sekunder. Og nyhetsorganisasjonen som produserte den opprinnelige journalistikken får ikke betalt en krone.

Du kan se hvorfor utgivere kanskje hever et øyenbryn.

Og dette er ikke en teoretisk øvelse, den utspiller seg allerede i retten. En av de mest profilerte sakene er et søksmål anlagt av The New York Times mot OpenAI og Microsoft, der det hevdes at selskapets rapportering ble brukt til å trene AI-modeller. Det ser ut til å bli en av de mest profilerte opphavsrettssakene i AI-alderen.

Tilhengerne av lisensieringsforslaget påpeker at vi har vært her før. Fremveksten av strømmetjenester snudde opp ned på musikkbransjen helt til den etablerte seg i en modell der musikkstrømmetjenester betaler royalties til artister og rettighetshavere hver gang en sang spilles. Noen tilhengere mener at AI kan følge et lignende mønster, der selskaper betaler inn i et system som fordeler betalinger til utgivere hvis innhold ble brukt til å trene modeller.

Det høres fint ut. Men det er ikke så lett.

Den største utfordringen er å finne ut hvilket innhold som faktisk informerte en AI-modell. Med musikk er det enkelt å holde oversikt over hvor mange ganger en sang spilles. Det fungerer ikke med AI-trening. Problemet er at AI-modeller trenes på milliarder av dokumenter samtidig, og vever dem inn i mønstre og sannsynligheter. Det er vanskelig å tallfeste verdien av én artikkel for den treningsprosessen. Akademiske forskere som fokuserer på AI-transparens og treningsdata har bare nylig begynt å utforske spørsmålet.

På den andre siden sier teknologiselskaper som utvikler AI at nye regler for offentlige data vil hemme innovasjon. De argumenterer for at AI-modeller lærer slik mennesker lærer, ved å lese mye og hente informasjon fra et bredt spekter av kilder. I deres øyne har internett alltid fungert som et offentlig bibliotek.

Men den sammenligningen stemmer ikke for kritikerne. Når et menneske leser 10 000 artikler, blir de ikke et dataprogram som kan svare på spørsmål for millioner av mennesker på sekunder. Det gjør kunstig intelligens. Og det er det som har skremt nyhetsorganisasjoner. Myndighetene begynner å legge merke til det. Noen land har allerede testet retningslinjer for å balansere teknologiselskaper og journalistikk.

I fjor lanserte Australia en plan for å tvinge teknologiselskaper til å forhandle om betalinger med nyhetsutgivere. Det var polariserende på den tiden, men det viste at myndighetene er villige til å gripe inn hvis de mener medieøkosystemet er i fare. Og innsatsen er høy. Nyhetsbransjen har slitt økonomisk i årevis. Annonseinntekter strømmet til gigantiske teknologiplattformer, lokalaviser stengte eller ble slått sammen, og mange utsalgssteder tester fortsatt abonnementsmodeller.

Nå er AI her, og noen utgivere er bekymret for at den kan lure enda flere lesere fra nettstedene deres. Se for deg et scenario: noen ber en AI-assistent om å oppsummere en kompleks nyhetsartikkel. AI-en svarer med et smart sammendrag. Det er praktisk, men de klikker kanskje aldri videre til nyhetsredaksjonen som produserte den opprinnelige rapporten. Det er det denne argumentasjonen egentlig handler om. Hvis AI-selskaper drar nytte av journalistikk, burde de da være med på å betale for det?

Noen mener svaret er enkelt. Andre mener at betalinger kan kvele innovasjon eller utløse rotete juridiske kamper. Foreløpig pågår debatten. Politikere utforsker alternativer, nyhetsorganisasjoner taler for beskyttelse, og AI-selskaper navigerer i et skiftende juridisk landskap.

Men én ting virker stadig tydeligere: Tiden da AI-selskaper kunne trene på internettets nyhetsarkiver uten gransking er sannsynligvis over. Og uansett hvordan denne kampen utspiller seg, vil den sannsynligvis forme det fremtidige forholdet mellom journalistikk og kunstig intelligens i årene som kommer.